fredag 2. januar 2009

Et øye rødt - innlegg av Ingebjørg


”I dag det var sista sommarlovsdagen och därför jag hjälpte pappa i affären.” Slik åpner J.H. Khemiri sin roman, Ett öga rödt, om ungdomsskolegutten Halim.

Halim vokser opp i Sverige med den marokkanske faren sin. Han er verken marokkansk eller svensk, han er marokkansk-svensk. Han er tenkeren, tankesultanen, som prøver å finne ut hvem han er. Aggressiv, vanskelig og kald utenpå. Inni er han myk, han er bare en liten gutt som har mistet moren sin.

Halim bestemmer seg for å skrive. Han finner sitt språk, sin stemme. Språket er ikke helt svensk, men samtidig ligner det veldig. I den norske oversettelsen skriver Halim: ”I dag det var siste sommerferiedag …”. Og et annet sted: ”På hjemveien jeg fant ubevoktet garderobe og malte taggen over alle vegger” Rekkefølgen på ordene er ikke som i vanlig norsk eller svensk. I setninger der adverbialet (her: ”I dag” og ”På hjemveien”) står først, bytter man vanligvis rekkefølgen på subjektet (”det” i den ene setningen og ”jeg” i den andre) og verbalet (”var” og ”fant”). Det gjør ikke Halim. Og han dropper småord som sier om noe er bestemt eller ubestemt, som ”den” foran ”siste sommerferiedag” og ”en” foran ”ubevoktet garderobe”.

Slike språklige annerledesheter kjennetegner gjerne det som kalles mellomspråk. Mellomspråk er det språket man bruker når man er i ferd med å lære seg et språk. Norsk, for eksempel. Et mellomspråk er dermed et ”på vei”- språk. Den som snakker en mellomspråkvariant av norsk, har noe norsk vokabular og mestrer en del grammatiske særdrag i norsk.

Men det spesielle med Halim er at han egentlig kan snakke vanlig svensk. Han vil bare ikke. Han bruker også bevisst ord som ”chill” (’rolig’, ’bra’), ”sjmø” (’bra’) og ”lø” (’dårlig’). Slik er i hvert fall ordene blitt i Andreas Østbys omhyggelige oversettelse fra den Rinkeby-lignende svensken til den norske multietnolektiske varianten.

Halim vil altså ikke. Han vil ikke være svensk, men han skriver i Sverige. Han har funnet seg en identitet, i opposisjon til det vanlige svenske. Tankesultanen Halim uttrykker denne identiteten gjennom Halim-språkvarianten.

13 kommentarer:

Unknown sa...

Typer som Halim finner vi hopetall av i den norske skolen, både gutter og jenter. Men det behøver ikke å være innvandrere. Det er flere eksempler på at etnisk norske tar etter og benytter seg av en slags multietnolekt, meg selv inkludert. Her ligger det en gullgruve for oss som norsklærere, og jeg tror også at det vil falle elevene i smak å bruke deres talespråk i undervisning om grammatikk. Dersom vi tenker komparativt/kontrastivt, er jeg grådig sikker på at vi vil få langt flere elever interessert i grammatikk. Vi griper tak i noe som er elevene sitt, vi griper tak i en del av elevenes identitet og bruker det til å skape en forståelse for det fantastiske ved språket vårt. Jeg gikk selv på Gran skole på Furuset, og tilegnet meg en "kebabaktig" måte å uttrykke meg på (kæbe, baosj,schpaa), men det var ingen lærere som tok tak i dette og brukte det aktivt i norsktimen. For eksempel var det tider jeg plasserte nektingsadverbialet, ikke, som ledd nummer to i en setning. Jeg ble aldri korrigert, noe lærerne heller ikke behøvde. Det var jo bare en måte for meg å være en del av ”gjengen”, men det kunne vært en inngang for meg til å lære om V2, mellomspråk m.m., og ved å gå den veien få meg til å bli en mer bevisst språkbruker.
Er noen med meg, eller står jeg alene?

Mats

Ingebjørg sa...

Svar til Mats Jørgensen
Takk for interessant og viktig innspill. Interessant fordi de erfaringene du representerer er verdifulle for lærere i Oslo-skolen (+ andre steder). Viktig (særlig for de som leser til eksamen 30.1) fordi du eksemplifiserer godt noe jeg har har tatt opp mer generelt i undervisninga, nemlig poenget med å bygge på elevenes muntlige kompetanse, anerkjenne den og bruke den didaktisk, for eksempel kontrastivt. Ytterligere kommentarer til Mats, med ulike synspunkter eller erfaringer fra oppvekst og praksis, vil være interessant.

Åsmund sa...

Jeg skrev kommentaren før jeg leste ditt innlegg, så den går litt over i noe av det du skriver, Ingebjørg. Men, men...

Leddstillingen i det norske språk er relativt fast og vi kan si den hører til SVO-språkene. Dette er altså den vanligste leddstillingen; subjekt, verbal, objekt. Men det kan oppstå forskyving i denne stillingen hvis vi ikke plasserer subjektet i forfeltet. Alle ledd kan plasseres i forfeltet, mens det finitte verbalet uansett må stå som ledd nummer to i setningen. Hvis adverbialet f.eks. plasseres i forfeltet, vil leddstillingen gå bort fra den mest umarkerte leddstillingen, SVO. Dette kan skape problemer for minoritetselever som er på vei mot det norske språk. Mange vil fortsatt holde seg til SVO. Dette kan vi se flere eksempel på i boken:
I hodet jeg hørte… - I hodet hørte jeg…
Av og til pappa brøyt inn… - Av og til brøyt pappa inn…
Snart jeg trengte ikke… - Snart trengte jeg ikke…
Det finitte verbalet må stå som ledd nr. to i setningen(V2-regelen).

ida l sa...

Noe av det mest iøynefallende ved det grammatiske språket i "Et øye rødt" var for meg de stadige bruddene på V2-regelen, som også tidligere kommentert. Kan hende var det fordi en ved å peke på disse bruddene avdekker en av de viktigste årsakene til "følelsen" av at språket ikke brukes korrekt.

En annen observasjon jeg gjorde meg da jeg leste boka var at det var befriende å lese en roman helt uten et svulstig eller klisjèfylt språk! Her er originale beskrivelser av fenomener, tatt på kornet på en ny måte til tross for at det kanskje er grammatisk ukorrekt. Dette har kanskje en overføringsverdi til det flerkulturelle klasserommet; elever som lærer norsk som andrespråk kan "se på det norske språket med nye øyne" og bidra til å gjøre norsk til et språk i utvikling, også utenom å tilføre språket egne morsmålsuttrykk?

I forbindelse med eksamensforberedelsen:
For det første må jeg si at vi er relativt frustrerte over at en ikke konsekvent bruker den nye referansegrammatikken i "Grammatikken i bruk", særlig når de gjennomgår ordklassene. Dette gjelder kanskje aller mest i forbindelse med klassen adverb. Skal vi for eksempel omtale de gamle gradsadverbene som det, eller under adjektiv? Og hva med stedsadverb? Denne adverbsklassen er ikke så grei å forholde seg til...

Ida

Ingebjørg sa...

Svar til idaI:
Takk for friske innspill om Et øye rødt! Jeg er enig i at ikkemorsmålsbrukere av norsk kan ha interessante ting å tilføre det norske språket. I tillegg kan slik kreativ bruk av et språk bidra til at en ser språket sitt på en ny måte, som noe som nettopp kan vris og vendes. Slik får man økt språklig bevissthet. Bra for voksne, bra for elever. Til spørsmålene dine: Når det gjelder ordklassene, er det greit å gjøre ett av to: 1) bruke Referansegrammatikkens inndeling konsekvent 2) bruke ordklasseinndelingen slik Språkrådet har tilrådd for skolen.
Se den bittelille blekka vi har vist til tidligere: http://sprakrad.no/upload/152/Gramterm.pdf

Se under del 2.6 (s 6, tror jeg) i denne blekka ang. adverbene slik det er omtalt i pensumboka, som følger vei 2) nevnt over.
Ingebjørg

Ingebjørg sa...

Svar til Åsmund
Takk for V2-innspill om Et øye rødt! Legg gjerne inn spørsmål i tillegg, så svarer jeg her på bloggen. Ingebjørg

Sara sa...

Jeg vil i min kommentar omtale noe av den semantiske eller betydningsmessige delen av "Et øye rødt" som jeg merket meg ved.

Ved å omformulere eller bryte opp idiomatiske uttrykk, gjør forfatteren leseren oppmerksom på disse ellers "usynlige" språklige vendingene. På denne måten blir leseren nødt til å lese disse uttrykkene som for første gang, han må forstå dem på nytt. For min del var dette et interessant trekk ved romanen. Setningen "Derfor jeg reiv sida og prøvde å skrive spade for spade om hva som skjedde i dag" viser dette godt. Den beskriver både at Halim vil skrive ned noe ord for ord, men også at det han vil skrive skal være så ærlig og "rett frem" som mulig. Denne måten å vri og vende på faste uttrykk kan kanksje gi en tekst et mer kreativt preg.

Måten teksten ellers er skrevet på er omtalt i kommentarene over. En liten bemerkning i forhold til denne skrivemåten, er hvor raskt en ble vant med den. Jeg sluttet raskt å stoppe opp ved hvert brudd på V2-regelen eller hver gang en subjunksjon var utelatt ol.

Til eksamen lurer jeg på noe i forhold til syntaks og feltskjema. I setningen "oppdagelser i naturfag fører ofte til teknologiske oppfinnelser" vil verbalet her bestå av en verbfrase (verb + prep). I dette tilfellet "føre til". I denne setningen har det i midlertid sneket seg inn et adverbialt setningsledd midt i denne frasen. Spørsmålet er derfor hvordan en kunne løst dette ved bruk av funskjonsanalyse eller feltskjema?

Ingebjørg sa...

Svar til Sara
Takk for gode kommentarer om idiomer som får leseren til å tenke nytt om sitt eget språk. Interessant, også, at du nevner det med å raskt venne seg til å lese en tekst preget av V2 og andre spesielle forhold. Til spørsmålet ditt (selv om vi tok det opp i G-klassen, er det greit å si det til alle her): I en setning som "X fører ofte til teknologiske oppfinnelser" vil X stå i forfeltet, "fører" under liten v i midtfeltet, "ofte" vil komme innunder liten a i midtfeltet og jeg ville ha lagt hele "til teknologiske oppfinnelser" til stor A i sluttfeltet. Spørsmålet du stiller er egentlig todelt: bør "til" kobles til verbet på en sterk måte? Jeg mener at det ikke trenger å bli koblet slik, at vi kan behandle det som en vanlig preposisjon som blir en del av en preposisjonsfrase med "tekn oppf" (substantivfrase) som utfylling. Da faller problemet, som er det andre spørsmålet, bort, fordi da presser ikke "ofte" seg inn i en eventuell verbgruppe/verbfrase.
Ingebjørg

Åsmund sa...

Her har du spørsmålene:

1. Forskjell på setningsemne og setningsekvivalent? Går litt over i hverandre(jmfr. s. 40-41 i "Grammatikken i bruk")

2. "Beste" def./forklaring på en leddsetning?

3. I helsetninga utgjør leddsetningen ett ledd. Unntak: Som-setninger - del av ledd. Kan du ikke kalle som-setninger egentlige leddsetninger da? Er det derfor vi kaller de relativsetninger? Litt uklart…

4. Analytisk/syntaktisk språk - kan du gi en liten oversikt over gradering av de viktigste språkene? Arabisk++ for eksempel?

5. God forklaring på kasus?

6. Hvordan gjør man en syntaktisk analyse av utbrytningssetninger? Eksempel den øverst på side 163 i ”Grammatikken i bruk”: Det var jeg som gjorde det. Kan du analysere den.

7. Hvorfor blir det kalt det egentlige subjekt? Gjelder dette bare i det-setninger? Det er bare noe man kaller det, ikke noe man tar med i formell analyse?

8. Hvorfor blir det predikativ i setningen ”Per gikk ulykkelig ut i skogen”? Skriver mann forskjellen mellom subjektspredikativ og objektspredikativ i en analyse?`

9. Hvor plasseres infinitiv med infinitivsmerke i feltanalyse? (Jmfr. s. 231 i ”Grammatikken i bruk”).

Ingebjørg sa...

Svar til Åsmund II
Fint, her har du noen svar (jeg limer inn spørsmålene dine og svarer fortløpende):


1. Forskjell på setningsemne og setningsekvivalent? Går litt over i hverandre(jmfr. s. 40-41 i "Grammatikken i bruk")

svar: setningsemne er nettopp et emne, noe som ikke er ferdig, men kan bygges ut (til en fullstendig setning). Eks: overskrifter som "Naken mann funnet i hule" Hvis man bygger den ut med verb ("er"), blir det en fullstendig setning.

Setningsekvivalenter fungerer tilsvarende setninger i en kommunikasjonssituasjon, men er bare som de er, de kan ikke bygges ut til å bli vanlige setninger. For eksempel: "Hei!"

2. "Beste" def./forklaring på en leddsetning?

Svar: en leddsetning er en setning, gjerne innledet med en subjunksjon, fungerer som et setningsledd (SUBJEKT,DO, IO, ADV, PIV) i en overordnet setning.

3. I helsetninga utgjør leddsetningen ett ledd. Unntak: Som-setninger - del av ledd. Kan du ikke kalle som-setninger egentlige leddsetninger da? Er det derfor vi kaller de relativsetninger? Litt uklart…

Svar: som-setninger er nettopp del av en substantivfrase eller pronomenfrase. En slik frase kan utgjøre et setningsledd, men som-setninga "klarer" ikke å gjøre det alene. Derfor kaller noen den en ledd-del-setning. Som nevnt i undervisninga i dag, kan vi kalle dem mye rart, bare vi passer på å sette dem riktig inn i substantiv- eller pronomenfrasen. Vi kan altså kalle dem relativsetninger (som man gjorde i gamledager), som-setning (kanskje litt barnslig og overflatisk, men ok), ledd-delsetning (kanskje det mest korrekte, men fryktelig langt og rart) eller leddsetning (slik som boka feilaktig kaller også disse).

4. Analytisk/syntaktisk språk - kan du gi en liten oversikt over gradering av de viktigste språkene? Arabisk++ for eksempel?

Svar: du mener analytisk/synTETISK språk, det står om dem i boka (kap 4, tror jeg). Norsk ligger midt på en slik skala, noe som betyr at norsk har en del, men ikke veldig mye, struktur i ordene sine. Med struktur i ordene mener jeg mange morfemer i snitt. Arabisk er et syntetisk språk, men bøyinga, etc skjer på en måte som gjerne ikke bare er å legge til en endelse. I arabisk er det ofte en endring av rotvokalen (vokalen i rotmorfemet) som endres, slik vi markerer flertall når vi bøyer "mann" til "menn".

5. God forklaring på kasus?

svar: tja, språk med kasus, som latin, tysk, islandsk, har endelser på substantivet som i noen grad markerer hvem som gjør hva med hvem. Det vil si at subjektstubstantivet får En type endelse (subjekt), direkte objekt-substantivet får en annen (akkusativ) og det indirekte objektet får en tredje (dativ). Ulike preposisjoner krever også ofte ulik kasus på "sine" utfyllingssubstantiv (derfor regla an, auf, hinter, in, neben, über, unter, vor und zwischen i tysk - disse preposisjonene krever akkusativ ved bevegelse og dativ ved stillstand)

6. Hvordan gjør man en syntaktisk analyse av utbrytningssetninger? Eksempel den øverst på side 163 i ”Grammatikken i bruk”: Det var jeg som gjorde det. Kan du analysere den.

Svar: jeg vil høre med kollegene mine om denne. Men ikke fortvil, vi vil ikke be om en analyse av slike.

7. Hvorfor blir det kalt det egentlige subjekt? Gjelder dette bare i det-setninger? Det er bare noe man kaller det, ikke noe man tar med i formell analyse?

Svar: du kan godt skrive det i en analyse. I setninga "Det sitter en katt på trappen" vil "det" være et foreløpig/formelt subjekt og "en katt" egentlig subjekt. "sitter"=verbal (finitt) og "på trappen" adverbial (sted)

8. Hvorfor blir det predikativ i setningen ”Per gikk ulykkelig ut i skogen”? Skriver man forskjellen mellom subjektspredikativ og objektspredikativ i en analyse?`

Svar: ja, man skriver inn forskjellen, men det er litt avansert her og nå. Vi forholder oss (stort sett) til subjektspredikativ, og dersom det ikke er noe direkte objekt i setninga, trenger man ikke skrive noe mer enn "predikativ" i analysen. Da er det jo klart at det ikke kan være objektspredikativ. "ulykkelig" er predikativ i setninga di fordi det sier noe om Per. Dersom vi gjør om subjektet til flertall, må ofte predikativen endres til flertall også. Unntak har vi, men her er det kanskje best å si "Barna (flertall) gikk ulykkelige (flertall) ut i skogen".

9. Hvor plasseres infinitiv med infinitivsmerke i feltanalyse? (Jmfr. s. 231 i ”Grammatikken i bruk”).

Svar: jeg lurer på om de tar feil på s. 231 med setninga "Han begynte å fryse forferdelig på føttene". Skal sjekke det opp, men jeg ville tro at "å ... føttene" er et direkte objekt til begynte, og dermed burde hele saken inn under N i sluttfeltet. Infinitivskonstruksjoner fungerer ofte temmelig nominalt (dvs som substantiv(-fraser)), se kapitlet til Eva Maagerø i Språkdidaktikk-boka.
Ingebjørg

Ingebjørg sa...

Svar til Åsmund III

Jeg lovte å komme tilbake til et par av spørsmålene dine:

6. Hvordan gjør man en syntaktisk analyse av utbrytningssetninger? Eksempel den øverst på side 163 i ”Grammatikken i bruk”: Det var jeg som gjorde det. Kan du analysere den.

Svar: Dette er en presentering, "det" blir subjekt, "var" verbal og "jeg som gjorde det" predikativ. Formmessig er "jeg som gjorde det" en pronomenfrase, der relativsetningen er en del.

9. Hvor plasseres infinitiv med infinitivsmerke i feltanalyse? (Jmfr. s. 231 i ”Grammatikken i bruk”).

Svar: jeg mener fremdeles at de tar feil på s. 231 med setninga "Han begynte å fryse forferdelig på føttene". Herom strides tydeligvis de lærde, men jeg mener at "å ... føttene" er et direkte objekt til "begynte", og dermed burde hele saken inn under N i sluttfeltet. Infinitivskonstruksjoner fungerer som sagt ofte temmelig nominalt (dvs som substantiv(-fraser)), se nettopp s 231 i grammatikkboka og i kapitlet til Eva Maagerø i Språkdidaktikk-boka.
Ingebjørg

randomthoughts sa...

hvordan er en et øye rødt skrev? jeg mener at kan du beskrive det deeper hvordan han skrev det og hva er den sjangeren i et øye rødt?

randomthoughts sa...

hvordan er en et øye rødt skrev? jeg mener at kan du beskrive det deeper hvordan han skrev det og hva er den sjangeren i et øye rødt?