Spørsmål fra en far til Spør om språk (Dagbladet): Min sønn (fyller 3 på søndag) kom med følgende gode spørsmål i det jeg la i ovnen på morgenen i dag: Hvorfor heter det ved? Ble svar skyldig.
Hilsen SO
Det er slik med naturlig språk at det ikke er et naturgitt forhold mellom tingen selv og tingens navn. I norsk heter det ved, mens man egentlig godt kunne kalt det noe annet. Det gjør man jo i andre språk. På tysk heter det Holz, på engelsk sier man firewood, og på fransk bois (de chauffage). Det er altså tilfeldig hva ting heter i et språksamfunn, men språkbrukerne må være enige seg imellom om hvilke ord som betyr hva, ellers blir kommunikasjonen vanskelig. Denne enigheten utvikles og forandres over tid i ethvert språksamfunn. Forandringene kan man titte tilbake på, man kan sjekke etymologien til et ord.
Falk og Torp skriver i sin etymologiske ordbok at ved i gammelnorsk het viðr og betydde både 'tre', 'skog' og 'ved'. Ordet henger også sammen med det som er blitt wood på engelsk. I germansk, for flere tusen år siden, regner man med at det het viduz. Den opprinnelige betydningen var visstnok 'grenseskog', og rota i ordet er regnet å være vidh som betydde 'skille'. Jamfør her det latinske verbet divido som betyr '(jeg) deler', '(jeg)skiller', som vi ser igjen i engelsk (divide) og i norsk matematisk språk (dividere). I litauisk, derimot, søker man mer mot kjernen i dette ved-spørsmålet, for der finnes vidùs som betyr 'indre', 'midte'.
Vi deler eller kløyver jo gjerne veden når vi skal brenne den i ovnen. Divido, som romerne ville sagt. I andre sammenhenger følger vi litauerne, og er mer opptatt av det indre. Og foretrekker hel ved.
